På 1800-tallet oppstod det en språkdebatt i Norge. Etter en lang union med Danmark ble Norge krigsbytte til vår “søta bror” i øst, nemlig Sverige. I den nye unionen var Norge mye mer selvstendig og noe felles skriftspråk ble ikke innført fra Sverige sin side.
På denne tiden lå nasjonale følelser å boblet i overflaten. Nasjonalromantikerne hevdet at det var sammenheng mellom “folkekjelen”, nasjonen og språket, og at det viktigste uttrykket for en nasjon var det språklige fellesskapet. Mange mente derfor at med norske ord kunne man komme nærmere den norske virkeligheten. Selv om de nasjonale følelsene var viktig for språkdebatten var de ikke den eneste grunnen for denne debatten. På 1800-tallet i Norge ble det skrevet flere bøker enn før, og forfatterne ville ha et skriftspråk som kunne beskrive og utrykke norske forhold bedre, noe det danske ikke helt fikk til.

Å holde på det danske skriftspråket ble sett på av mange som det mest praktiske og det politisk rette å gjør. Grunnen til dette var at dansk hadde lenge vært skriftspråket og alle bøker og aviser stod på dansk. Dette betydde mye arbeid hvis man skulle skifte skriftspråk. Det var også politisk grunner til å forstsette med det danske skriftspråket. For gjennom det danske skriftspråket kunne Norge holde kontakt med europeisk kultur. Utenom dette var det også mange som mente at det danske skriftspråket kunne utvikle seg uten inngrep mot det norske talemålet.

Under denne språkdebatten var det flere kjente mennesker som deltok og blant dem var Henrik Wergeland. Wergeland var opptatt av at den unge nasjonen Norge skulle kunne vokse frem og bli et kulturelt selvstendig demokrati. Wergeland mente folk skulle være opplyst. For å bli opplyst mente han at talespråket måtte forandres seg slik at folk kunne forstå det. Talemålet var derfor etter Wergeland mening det beste utgangspunktet for et nytt skriftspråk.
Sammen med Asbjørnsen og Moe satte Wergeland i gang en fornorskning av det danske skriftspråket, men kun i form av enkeltord. Derimot var det en annen kar som fornorsket det grammatiske systemet, og det var Knud Knudsen.
Vår kjære Ivar Aasen gjorde også sinn inntokt under språkdebatten. Han arbeidet for å etablere et norsk skriftspråk med norsk talemåte som grunnlag. Det han fokuserte på var å finne fellestrekk i norske dialekter, dialekter som fantes i samtida. Han reiste rundt i hele Norge og noterte ned historien på de ulike dialektene. Dette var en ganske vanskelig oppgave nettopp på grunn av den store forskjellen på de ulike dialektene.

I året 1885 fikk Norge to offisielle skriftspråk, Aasens landsmål og det fornorskede danske skriftspråket. Den dag i dag kjenner vi dem som nynorsk og bokmål.

Kilder:
Jansson m. fl.(2008),Tema VG3, Oslo: Det Norske Samlaget
"Ivar Aasen" Bildet hentet fra: http://www.illustratorene.no/bredesen/miks/4